Bruttern (Stig) begynte å like AC/DC lenge før meg (Terje), og jeg husker faktisk at jeg tidligere brukte å sverte han for musikksmaken hans! Så feil kan man altså ta. Han og Stig Erlend (bandets egen muppetshow-trommis) var på AC/DCs Ballbreaker turne i Oslo Spektrum allerede i 1996, da de var bare 15-16 år gamle. Der presterte de å bli intervjuet av selveste MTV, og det finnes visstnok et klipp der de gjør en veldig god figur, men jeg har ikke fått sett det ennå.
Men iallefall, jeg husker en gang jeg skulle på partytur til Trondheim, rundt 1998 tipper jeg, og en kamerat hadde med seg et eksemplar av Back in Black, som forøvrig ble flittig spilt under bilturen. Tror bestemt det var under denne turen jeg fikk den store åpenbaringen, og siden den gang har AC/DC vært min store favoritt. Man kan derfor konkludere med at selv om den kanskje kom relativt sent, så kom den da også til gangs når den først kom! Hehe.
Jeg kjøpte meg en gitarpakke på QXL i 2000 som jeg begynte å spille litt på og fikk etterhvert til noen enkle riff, dermed ble jeg med ett offisielt bitt av basillen. Det var nok flere enn en som vendte hodet bort i fortvilelse da jeg som regel dro fram gitaren i de sene nattetimer, i en tilstand som tilsa at jeg absolutt burde tatt kveld for lenge siden, hehe, akkurat det gjelder nok dessverre ennå frykter jeg.
Men da jeg begynte å få til litt klunking så fikk også ideene etterhvert fart på seg; tenk hvor morsomt det hadde vært å kunne spilt i et AC/DC cover band! Bruttern hadde jo drevet og nynnet på AC/DC tekster så lenge jeg kunne huske, så han stiller nok sikkert tvert, tenkte jeg. Han og Terje Johnsen (gitarmannen fra Ålvundfjord) hadde også gått med lignende tanker en tid tilbake da de var ferieavløsere på samme skift ved aluminiumsverket på Sunndalsøra, og hadde pratet endel om det da, men det ble egentlig bare med tanken og en del planlegging i fylla. Slikt fører, av egen erfaring, sjelden frem til noe fornuftig på lang sikt.
I 2003 var jeg lei av alle planene som aldri ble noe av, så på begynnelsen av sommeren sendte jeg rundt en tekstmelding der jeg lurte på om de var seriøst interesserte i å prøve å få til noe. Til min store begeistring svarte alle ja og var skikkelig gira. Endelig virket det som drømmen skulle gå i oppfyllelse!
De som skulle være med foruten Terje Johnsen (Angus), bruttern (Brian) og meg (Malcolm), var Stig Erlend Kamsvåg (Phil) og Espen Baardsen (Cliff), alias Lennart. Bruttern, Stig Erlend og jeg var nærmest som amatører å regne, mens Lennart og Johnsen allerede var drevne musikere. Lennart hadde blant annet sammen med sitt tidligere band (Pond) kommet til landsfinalen i UKM og gjort det veldig bra der. Johnsen har på sin side spilt gitar hele livet og spiller i Homo Lupus som har gitt ut egen CD og greier. Så vi tre amatørene var veldig spent på hvordan dette ville gå.
Vi møttes i lokalene til Sunndal Rockeklubb i rådhuskjelleren til vår første øving. Highway to hell ble dyna/mites første sang ever! Jeg var rett og slett veldig fornøyd og skjønte at dette faktisk kunne fungere. En ren misforståelse førte likevel til at vi trodde Johnsen hadde mer enn nok å gjøre med alle sine andre prosjekter på den tiden. Så i hans sted inviterte vi en annen dreven gitarist; Marius Hjeldnes, søskenbarnet til bruttern og meg, og tidligere medlem i Pond sammen med Lennart. Så ved neste øving stilte han isteden for Johnsen, og gjorde med sin Angus-look som forventet en god jobb.
Her på Sunndalsøra arrangerer Sunndal Rockeklubb en årlig happening, musikerdugnaden, på det lokale hotellet. Der får omtrent alle som melder seg på spille, så vi hadde satt dette arrangementet som et mulig mål for en eventuell dyna/mite debut. Vi begynte etterhvert å føle oss klare, men var allmennheten klar for oss?
Hovedkvelden var lørdag 8. november 2003 på Norlandia Sunndal Hotell, men vi ble også bedt om å spille under et rusfritt ungdomsarrangement tidlig fredag kveld. Vi tre amatørene var nok noen ekstra turer på toalettet før debuten, mens de to med litt mer erfaring hvertfall tilsynelatende virket litt mere avslappet. Men ikke nok med det, bruttern var i forkant blitt skikkelig dårlig, halsbetennelse og en feber som passerte førti, og hele opplegget var i realiteten ganske nær ved å gå i vasken. Men et par pils kombinert med noen paralgin forte gjorde at han kom seg på beina og omsider ble vi klare for vår første opptreden noensinne.
Da vi ankom konsertlokalet på fredag var det heller glissent foran scena. Hele publikum bestod av tre bord med et par fjortisser rundt hvert bord. Jeg var dritnervøs under hele spillinga og syns ikke det gikk så bra. Rent musikalsk var det helt ok, men responsen fra publikum var veldig dårlig, og det tok som dere sikkert skjønner ikke helt av. Men vi amatørene fikk iallefall prøvd ut hvordan det var å spille på en scene med monitorer og miksebord. Slukøret tuslet vi hjemover og var etter denne opplevelsen meget nervøse foran lørdagens opptreden. Skulle det hele bli en fiasko?
Lørdagen kom og bruttern var fortsatt syk. Lennart hadde også klart å dra på seg noen ulumskheter i løpet av natten, så da vi møtte opp til soundcheck lørdag ettermiddag var det en heller laber stemning blant oss. Dørene åpnet klokka ni den kvelden med første band ut, vi hadde fått æren av å spille sist, klokka ett. Forventningene til oss var med andre ord store, og da kvelden kom begynte nervene og presset å føles på kroppen for alvor. Vi bestemte oss for ikke å høre de andre bandene spille da dette kanskje ville gjøre oss enda mere nervøse. Så vi dro på vorspiel til baronen av Sunndal; Honky Tonk Elgsaas, og drakk litt øl for å roe nervene. Jeg hadde av forståelige grunner fått strenge restriksjoner på inntak av alkohol før spillinga, hehe, men jeg måtte unne meg et par Tuborg for å få bort skjelvinga i pølsefingrene.
I tolvtida fikk vi telefon fra hotellet om at det var bra med folk og god stemning, så vi tuslet etterhvert bare nedover. Der satt vi på bakrommet og hørte litt på de som spilte før oss, vi måtte bare konkludere med at de var riktig så dyktige. Da de gikk av scena ca klokka kvart på ett, visste vi at tiden straks var inne. Det var nå det gjaldt! Her måtte det presteres for å rette opp inntrykket fra gårsdagen. I tre kvarter ville verden stå stille og sunndalens øyne ville være klistret til fem halvfulle nervevrak, proppet til randen av både virus og basselusker i alle mulige fasonger.
Marius hadde fått på seg skoleuniformen og bruttern stilte med Brian-parykk og six-pence, ute fra konsertlokalet kunne vi høre at det hersket nærmest elleville tilstander. Med ett gikk det opp for meg at dette nok kom til å bli en ganske annerledes opplevelse enn dagen før. Til ellevill jubel og begeistring fra publikum entret vi scena. Nå var vi klare! Rammen rundt konserten kunne ikke vært bedre. ”Are you ready for some rock`n roll,” kauket bruttern på kjent Brian-manèr, og med Back in Black var det hele i gang.
Fra første grep forsvant nervøsiteten i hele bandet og vi storkosa oss virkelig på scena. Heldigvis ble opptredenen filmet, for jeg tror jeg snakker for alle fem når jeg påstår at vi ikke husker mye fra selve konserten. I en knapp time fikk vi oppleve hvordan det er å være stjerner. Følelsen ga uten tvil mersmak! Det var solgt 301 billetter til den kvelden, og samtlige publikummere stod like foran scenekanten og sang med. Konserten inneholdt alt det en ekte rockekonsert skal inneholde; en ble hentet ut med båre og sendt på sykehus etter en litt uheldig stagediving, hehe, og noen andre måtte til legevakta for å sy noen sting. Heldigvis gikk det ikke liv. Vi ville jo nødig bli husket, eller komme i lokalavisa, av feil årsaker. Etter konserten gikk vi på ekte rockervis ut bakdøra og rett på nachspiel, kunne jo ikke risikere å bli overfalt av fansen, hehe. Vi levde på denne suksessen en god stund, men fant ut at hvis alt gikk etter planen ville neste opptreden sannsynligvis finne sted på Sunndal Rockefestival 2004. På vårparten leide jeg hytte på Oppdal for å få litt ”teambuilding” og for å få opp gutsen i bandet litt. Det hele endte med en liten slåsskamp, en oppbrent sko og et avslått speil på en bil, hehe, trenger vel ikke si at den turen ikke ble helt vellykket. Men uansett, vi var alle enige om at dyna/mite måtte leve videre.
Festivalen gikk av stabelen første helga i august 2004. Vi var en smule misfornøyde etter at forhandlingene med vår britiske manager Renè, som også er styremedlem i Sunndal Rockefestival, førte frem til at vi måtte spille klokka seks på ettermiddagen, ut som band nummer to. Men profesjonelle som vi er tok vi avgjørelsen med fatning. Stjernestatusen hadde ikke gått oss til hodet riktig ennå og vi besluttet å gjennomføre opptredenen som planlagt. Men til vårt forsvar må det sies at de fleste besøkende på festivalen, inkludert lokalpressen, konkluderte med at vi absolutt burde spilt senere på kvelden. AC/DC spiller en musikk som gjør seg best etter mørkets frembrudd, og kanskje også etter litt inntak av edle dråper, det samme må også kunne sies om dyna/mite.
Som vanlig hadde vi sommerfugler i magen da vi satt bak scena og ventet på vår tur, men da vi kom opp på scena forsvant frykten igjen. Siden det var så tidlig på kvelden var det dessverre ikke så mye folk der, men de som var der så ut til å storkose seg, og det samme gjorde vi. Vi ga bånn gass og må alt i alt si oss fornøyde med innsatsen, selv om det var noe smårusk underveis. Det er jo dette som er sjarmen med live-opptredener, er det ikke det man sier? Hehe.
Etter rockefestivalen har vi hatt en periode med lite kontakt og minimalt med øving igjen. Brutterns mastergradsstudier i Trondheim må ta litt av skylden for dette, men vi har på ingen måte lagt opp. dyna/mite er bandet for de store anledninger, og vi lover å komme sterkt tilbake.
Hva fremtiden bringer for bandet er nå opp til dere; nemlig fansen. Ikke nøl med å ta kontakt angående eventuelle spillejobber. Vi klør regelrett i (pølse)fingrene etter å komme på scenen igjen! Så slik er ståa i dyna/mite i skrivende stund.
its a long way to the top if you wanna rocknroll
Men iallefall, jeg husker en gang jeg skulle på partytur til Trondheim, rundt 1998 tipper jeg, og en kamerat hadde med seg et eksemplar av Back in Black, som forøvrig ble flittig spilt under bilturen. Tror bestemt det var under denne turen jeg fikk den store åpenbaringen, og siden den gang har AC/DC vært min store favoritt. Man kan derfor konkludere med at selv om den kanskje kom relativt sent, så kom den da også til gangs når den først kom! Hehe.
Jeg kjøpte meg en gitarpakke på QXL i 2000 som jeg begynte å spille litt på og fikk etterhvert til noen enkle riff, dermed ble jeg med ett offisielt bitt av basillen. Det var nok flere enn en som vendte hodet bort i fortvilelse da jeg som regel dro fram gitaren i de sene nattetimer, i en tilstand som tilsa at jeg absolutt burde tatt kveld for lenge siden, hehe, akkurat det gjelder nok dessverre ennå frykter jeg.
Men da jeg begynte å få til litt klunking så fikk også ideene etterhvert fart på seg; tenk hvor morsomt det hadde vært å kunne spilt i et AC/DC cover band! Bruttern hadde jo drevet og nynnet på AC/DC tekster så lenge jeg kunne huske, så han stiller nok sikkert tvert, tenkte jeg. Han og Terje Johnsen (gitarmannen fra Ålvundfjord) hadde også gått med lignende tanker en tid tilbake da de var ferieavløsere på samme skift ved aluminiumsverket på Sunndalsøra, og hadde pratet endel om det da, men det ble egentlig bare med tanken og en del planlegging i fylla. Slikt fører, av egen erfaring, sjelden frem til noe fornuftig på lang sikt.
I 2003 var jeg lei av alle planene som aldri ble noe av, så på begynnelsen av sommeren sendte jeg rundt en tekstmelding der jeg lurte på om de var seriøst interesserte i å prøve å få til noe. Til min store begeistring svarte alle ja og var skikkelig gira. Endelig virket det som drømmen skulle gå i oppfyllelse!
De som skulle være med foruten Terje Johnsen (Angus), bruttern (Brian) og meg (Malcolm), var Stig Erlend Kamsvåg (Phil) og Espen Baardsen (Cliff), alias Lennart. Bruttern, Stig Erlend og jeg var nærmest som amatører å regne, mens Lennart og Johnsen allerede var drevne musikere. Lennart hadde blant annet sammen med sitt tidligere band (Pond) kommet til landsfinalen i UKM og gjort det veldig bra der. Johnsen har på sin side spilt gitar hele livet og spiller i Homo Lupus som har gitt ut egen CD og greier. Så vi tre amatørene var veldig spent på hvordan dette ville gå.
Vi møttes i lokalene til Sunndal Rockeklubb i rådhuskjelleren til vår første øving. Highway to hell ble dyna/mites første sang ever! Jeg var rett og slett veldig fornøyd og skjønte at dette faktisk kunne fungere. En ren misforståelse førte likevel til at vi trodde Johnsen hadde mer enn nok å gjøre med alle sine andre prosjekter på den tiden. Så i hans sted inviterte vi en annen dreven gitarist; Marius Hjeldnes, søskenbarnet til bruttern og meg, og tidligere medlem i Pond sammen med Lennart. Så ved neste øving stilte han isteden for Johnsen, og gjorde med sin Angus-look som forventet en god jobb.
Her på Sunndalsøra arrangerer Sunndal Rockeklubb en årlig happening, musikerdugnaden, på det lokale hotellet. Der får omtrent alle som melder seg på spille, så vi hadde satt dette arrangementet som et mulig mål for en eventuell dyna/mite debut. Vi begynte etterhvert å føle oss klare, men var allmennheten klar for oss?
Hovedkvelden var lørdag 8. november 2003 på Norlandia Sunndal Hotell, men vi ble også bedt om å spille under et rusfritt ungdomsarrangement tidlig fredag kveld. Vi tre amatørene var nok noen ekstra turer på toalettet før debuten, mens de to med litt mer erfaring hvertfall tilsynelatende virket litt mere avslappet. Men ikke nok med det, bruttern var i forkant blitt skikkelig dårlig, halsbetennelse og en feber som passerte førti, og hele opplegget var i realiteten ganske nær ved å gå i vasken. Men et par pils kombinert med noen paralgin forte gjorde at han kom seg på beina og omsider ble vi klare for vår første opptreden noensinne.
Da vi ankom konsertlokalet på fredag var det heller glissent foran scena. Hele publikum bestod av tre bord med et par fjortisser rundt hvert bord. Jeg var dritnervøs under hele spillinga og syns ikke det gikk så bra. Rent musikalsk var det helt ok, men responsen fra publikum var veldig dårlig, og det tok som dere sikkert skjønner ikke helt av. Men vi amatørene fikk iallefall prøvd ut hvordan det var å spille på en scene med monitorer og miksebord. Slukøret tuslet vi hjemover og var etter denne opplevelsen meget nervøse foran lørdagens opptreden. Skulle det hele bli en fiasko?
Lørdagen kom og bruttern var fortsatt syk. Lennart hadde også klart å dra på seg noen ulumskheter i løpet av natten, så da vi møtte opp til soundcheck lørdag ettermiddag var det en heller laber stemning blant oss. Dørene åpnet klokka ni den kvelden med første band ut, vi hadde fått æren av å spille sist, klokka ett. Forventningene til oss var med andre ord store, og da kvelden kom begynte nervene og presset å føles på kroppen for alvor. Vi bestemte oss for ikke å høre de andre bandene spille da dette kanskje ville gjøre oss enda mere nervøse. Så vi dro på vorspiel til baronen av Sunndal; Honky Tonk Elgsaas, og drakk litt øl for å roe nervene. Jeg hadde av forståelige grunner fått strenge restriksjoner på inntak av alkohol før spillinga, hehe, men jeg måtte unne meg et par Tuborg for å få bort skjelvinga i pølsefingrene.
I tolvtida fikk vi telefon fra hotellet om at det var bra med folk og god stemning, så vi tuslet etterhvert bare nedover. Der satt vi på bakrommet og hørte litt på de som spilte før oss, vi måtte bare konkludere med at de var riktig så dyktige. Da de gikk av scena ca klokka kvart på ett, visste vi at tiden straks var inne. Det var nå det gjaldt! Her måtte det presteres for å rette opp inntrykket fra gårsdagen. I tre kvarter ville verden stå stille og sunndalens øyne ville være klistret til fem halvfulle nervevrak, proppet til randen av både virus og basselusker i alle mulige fasonger.
Marius hadde fått på seg skoleuniformen og bruttern stilte med Brian-parykk og six-pence, ute fra konsertlokalet kunne vi høre at det hersket nærmest elleville tilstander. Med ett gikk det opp for meg at dette nok kom til å bli en ganske annerledes opplevelse enn dagen før. Til ellevill jubel og begeistring fra publikum entret vi scena. Nå var vi klare! Rammen rundt konserten kunne ikke vært bedre. ”Are you ready for some rock`n roll,” kauket bruttern på kjent Brian-manèr, og med Back in Black var det hele i gang.
Fra første grep forsvant nervøsiteten i hele bandet og vi storkosa oss virkelig på scena. Heldigvis ble opptredenen filmet, for jeg tror jeg snakker for alle fem når jeg påstår at vi ikke husker mye fra selve konserten. I en knapp time fikk vi oppleve hvordan det er å være stjerner. Følelsen ga uten tvil mersmak! Det var solgt 301 billetter til den kvelden, og samtlige publikummere stod like foran scenekanten og sang med. Konserten inneholdt alt det en ekte rockekonsert skal inneholde; en ble hentet ut med båre og sendt på sykehus etter en litt uheldig stagediving, hehe, og noen andre måtte til legevakta for å sy noen sting. Heldigvis gikk det ikke liv. Vi ville jo nødig bli husket, eller komme i lokalavisa, av feil årsaker. Etter konserten gikk vi på ekte rockervis ut bakdøra og rett på nachspiel, kunne jo ikke risikere å bli overfalt av fansen, hehe. Vi levde på denne suksessen en god stund, men fant ut at hvis alt gikk etter planen ville neste opptreden sannsynligvis finne sted på Sunndal Rockefestival 2004. På vårparten leide jeg hytte på Oppdal for å få litt ”teambuilding” og for å få opp gutsen i bandet litt. Det hele endte med en liten slåsskamp, en oppbrent sko og et avslått speil på en bil, hehe, trenger vel ikke si at den turen ikke ble helt vellykket. Men uansett, vi var alle enige om at dyna/mite måtte leve videre.
Festivalen gikk av stabelen første helga i august 2004. Vi var en smule misfornøyde etter at forhandlingene med vår britiske manager Renè, som også er styremedlem i Sunndal Rockefestival, førte frem til at vi måtte spille klokka seks på ettermiddagen, ut som band nummer to. Men profesjonelle som vi er tok vi avgjørelsen med fatning. Stjernestatusen hadde ikke gått oss til hodet riktig ennå og vi besluttet å gjennomføre opptredenen som planlagt. Men til vårt forsvar må det sies at de fleste besøkende på festivalen, inkludert lokalpressen, konkluderte med at vi absolutt burde spilt senere på kvelden. AC/DC spiller en musikk som gjør seg best etter mørkets frembrudd, og kanskje også etter litt inntak av edle dråper, det samme må også kunne sies om dyna/mite.
Som vanlig hadde vi sommerfugler i magen da vi satt bak scena og ventet på vår tur, men da vi kom opp på scena forsvant frykten igjen. Siden det var så tidlig på kvelden var det dessverre ikke så mye folk der, men de som var der så ut til å storkose seg, og det samme gjorde vi. Vi ga bånn gass og må alt i alt si oss fornøyde med innsatsen, selv om det var noe smårusk underveis. Det er jo dette som er sjarmen med live-opptredener, er det ikke det man sier? Hehe.
Etter rockefestivalen har vi hatt en periode med lite kontakt og minimalt med øving igjen. Brutterns mastergradsstudier i Trondheim må ta litt av skylden for dette, men vi har på ingen måte lagt opp. dyna/mite er bandet for de store anledninger, og vi lover å komme sterkt tilbake.
Hva fremtiden bringer for bandet er nå opp til dere; nemlig fansen. Ikke nøl med å ta kontakt angående eventuelle spillejobber. Vi klør regelrett i (pølse)fingrene etter å komme på scenen igjen! Så slik er ståa i dyna/mite i skrivende stund.